 KategorierHurtigsøkNyheter |
BLOGGSporskifte
Og så valgte man å bli tobarnsmamma, da. Du vet kanskje hvordan det er. Det er så sabla idyllisk med den førstefødte. Altså, etter en stund. Ting begynner å gå på skinner når hun nærmer seg tre år. Hun slutter med bleier både på dagen og natta, hun klarer å kle på seg selv. Det er lett å organisere familien, det er sjeldent forsinkelser. Jentebarnet forstår hva vi mener, stort sett, og vi forstår hva hun vil, stort sett. Eller, her i huset forstår vi hva hun mener alltid, hver gang, i klartekst. Men tross temperament – det er liksom sabla enkelt når smårolling-røyken har lagt seg, og ting begynner å ligne på en hverdag. En hverdag der mamma har kontroll over logistikk og følelser. Mamma er et veldrevet damplokomotiv. Men da, skjønner du. Da, det er da man velger å bli tobarnsmamma. Alt er så romantisk og hverdagsidyllisk og enkelt. Og når man har alt under kontroll, så tenker man gjerne at man har mentalt råd til å gå gjennom en periode med en baby man ikke har kontroll på. Siden alt det andre går på skinner, vet du. Og så gikk jeg der med magen min. Og irriterte meg over pessimistene som sa at en er som en, og to er som ti. Det er vel for pokker hva man gjør det til selv, eller? Jeg skulle i alle fall takle det mye bedre enn dem som sa sånt. Sa jeg. Og så kom babyen. Vi skiftet spor. Og så glapp hverdagskontrollen. På de fleste områder. For du vet vel det, at når sola skinner på skinnegangen, så er det fare for solslyng? Her har noen vogner sporet av, gitt. Selv på de mest etablerte og vedlikeholdte strekningene. Kontrollfriken jobber febrilsk for å gjenvinne en viss ro i topplokket. Men jeg veit innerst inne at jeg har tatt et valg om å leve i kaos i et par år til. Det blir noen innstilte avganger. Jeg syns likevel ikke at to er som ti. To er som to. Og hver av dem er verdt å miste kontrollen i en milliard år. Eller for en stund, i alle fall. http://gunnbeate.blogspot.com Dårlige mammaforklaringer
Når jentebarnet spør, og det gjør hun ofte, så legger jeg min ære i å svare ordentlig. Men siden hun bare er fire år, må man jo tilpasse svarene litt. Problemet er at jeg er litt for kreativ. Og litt for ivrig, nøye, og opptatt av at hun skal lære bakgrunn, og årsak, og virkning, og… Jeg må lære meg å kalle en spade for en spade: Vi kjører forbi en slepebåt som dytter en stor containerlignende, flytende tingest foran seg. Jeg kaller slike slepebåter for dyttebåter, for de sleper jo ikke containerbåten med tømmerstokkene fra Drammen til Hurum, de dytter. Vel, uansett. Vårin spør hva dette er for noe. - Den røde og hvite båten dytter den store røde kassen, den er akkurat som en trillebår, bare at det er i vannet... eh... Stillhet fra baksetet. Mammaen svetter litt i passasjersetet. Førersetet to the rescue: - Det er et lasteskip, Vårin, sier pappaen. - Å, ja. Lasteskip = Å, ja. Det må mammaen huske. Men Rom ble ikke bygget på en dag. Vårin sitter senere ved middagsbordet og viser fire fingre opp i luften. - Jeg er fire år. Hvor mange år er Håkon? - Han er ingen år, han. Null! Han er bare måneder enda. Fem måneder. Jeg holder oppe fem fingre, men bøyer de øverste leddene ned. Jeg ser ned på kloen av en hånd… - Måneder er på en måte mini-år ------- Jeg er glad jeg avbrøt meg selv der. Pappaen flirte godt. Og tror ennå ikke mammaen vet hva den greia man stikker i jorda heter. Nå sa du mjølk igjen, mormor
Vårin er så heldig at hun både har farmor, farfar, morfar og mormor tilstede i livet sitt. (I tillegg til Bestemor, selvsagt. Men Bestemor er antageligvis, så vidt meg bekjent, en fantasivenn.) Uansett, de tre førstnevnte besteforeldrene er eksotiske nok de, men mormor, mormor er ekstraeksotisk. Hun snakker nemlig hallingdialekt. DET er kilde til mye forvirring.
- Du har dialekt du og, Vårin, prøvde mormor seg en dag. - Nei, jeg har ikke dialekt, mormor!! Jeg er fra Svelvik! Men tross dialektnekt er Vårin veldig opptatt av det. - Mormor, hva sier du til hvit? - E si kvit. - Men sier du lysegrønn eller mørkegrønn? Senere på dagen er de to på kjøkkenet og fikser kvelds. - Ska du ha mjølk ell vatn te skiva? - Nå sa du mjølk igjen, mormor. - Ja, men e si "mjølk", e. - Men i mitt kjøleskap har jeg bare melk. Sånn er det med den saken. Det er i tillegg, på grunn av dialekten, tydelig hvem som står for trosopplæringen her i huset. For Vårin kom drassende med fireårsboka hun fikk i kirken forrige helg, og spurte om jeg kunne lese i "kyrkjebokji".
|
INTERIØR
